Ghuno i gobiørkenen

Her er de første mindset oppgave til den forkastede første romanen min(for å komme inn i hovedpersonen Ghuno sin måte å tenke på)
Derfor legger jeg den ut. 
Jeg kommer aldri til å skrive den ferdig uansett. 


GHUNO I GOBIØRKENEN

Ghuno. Drittnavn. Ingen foreldre i sin rette forstand kan da vel for faen kalle sønnen sin for Ghuno. Inntil dagen jeg begynte å henge med andre mennesker var jeg lykkelig uvitende om det sosiale selvmord som lå i uttalelsen av mitt navn, så jeg sluttet å være med mennesker . Jeg begynte å drikke i stedet..  Jeg finner mine foreldre skyldig i min livssituasjon. De påstår at de har dårlig samvittighet, så for sin egen selvransakelse har de begynt å sende ferske asparges i posten en gang i uken. ”Vi vil jo ikke at du skal dø ensom med skrumpelever, Ghuno” Det kunne ikke brydd meg mindre om jeg fikk skrumpelever, for nå sitter jeg her i en brun, skitten og billig leilighet på et  særdeles trist sted som heter paradisdalen, hvor de som er i samme livssituasjon som meg bor og jeg har et kjøleskap fullt av brune murere og vissen asparges. Intet mer.

. Jeg har en brun sofa, en brun stol og en brun jævla tv som bare viser nrk etter som jeg ikke har råd til sånn tv boks. Jeg har heller ikke råd til x-box eller internett og det nærmeste jeg kommer seng er et lite tynt teppe i neonfarger som jeg fikk av en indisk guru som var på gjennomreise i Norge og tilfeldigvis befant seg på rema 1000 da jeg møtte på han. Han hadde sett meg og sa at jeg hadde problemer med ryggen. Da jeg sa at jeg ikke hadde noe å sove på, ga han meg neonteppet. Ryggen er ikke blitt bedre, men den indiske guruen som hadde bodd i India hele livet sender meg fremdeles brev. 

Selv om jeg fremstiller meg selv i et dårlig lys, betyr ikke det at jeg ikke er lykkelig. Eller det vil si. Jeg er ikke lykkelig, men tilværelsen min kunne vært unngatt hvis jeg ikke hadde en uvanlig trang til å synes synd på meg selv. Jeg kunne ha gjort ferdig ungdomskole og videregående uten problemer, men det gjorde jeg ikke. Jeg er lat og inkompetent. De sier også at asparges har gode potensegenskaper, men det har jeg ikke sett noe til ennå. Det er ting jeg ikke bryr meg om. Jeg har et forhold til øl og whisky, og det kan jeg leve med.

  Ofte hender det at jeg våkner klokken fire om ettermiddagen. Jeg er en morgenfugl. De dagene liker jeg å sitte i den skitne vinduskarmen min og rive vingene av døde fluer som har ligget døde i noen måneder. Jeg strør vingene over aspargesen før jeg spiser den. Naturen gir og naturen tar.  Jeg har bare samvittighet ovenfor levende vesener.  Etter frokost kan jeg sitte å stirre sjelløst ut av vinduet i flere timer. Noen ganger sitter jeg en hel dag. Av og til døgn. Øynene mine er som tomme glasskuler, jeg kan se dem i refleksjonen av meg selv i glassruten. For det er bare jeg som sitter ved bordet, ingen andre. Hele verden ligger omhyllet i tåke. Ikke fordi det er tåke ute, jeg ser fæl ut med briller og vinduet er sånn passe skittent. Aspargesen glir sakte ned i svelget mitt før den fortæres av magesyre og gårsdagens øl mens jeg sitter å stirrer på de gravide tenåringen som går forbi. Stolen min er perfekt og jeg hadde ikke takket nei til et glass whisky, men jeg er blakk, og jeg bor i tiende etasje i en murbygning i paradisdalen.