Immigrant.

Typisk skolen å gi oss en to uker lang byggeoppgave akkurat i det øyeblikket vi trodde vi bare hadde chilling igjen.
Dvs. To uker med registrering, planlegging, kartlesing, tegning for så å ha fire dager igjen til bygging. Livet suger. Til og med om sommeren. Det gikk bra likevel.
Tilsynelatende.  

    

                                     

     

Vi fikk ihvertfall ikke bot, som en annen gruppe fikk da de hengte poser opp i trærne, bare en sint telefon fra arkitekten som hadde kontor med utsikt, helt til vi satte konstruksjonen vår der utsikten pleide å være.
Pia og meg, the dreamteam.

T

Akustisk rom

Tegning i A0. Det tok lang tid. Jeg har integrert hjelmen i tegningen for å sette den inn i en masterplan. Eller en setting som man også kan kalle det. Det gikk ganske bra, bortsett fra at lærerne syntes den var litt for forutsigbar. Jeg synes ikke det.

Prosjekt. Landskap i Landskap til gamle Birger Buntz.

Universell utforming, et utformingskonsept som er ytterst nødvendig men så fryktelig kjedelig.
Desverre må vi jobbe med det på skolen.
Så jeg lagde denne.

Jeg skal være modell i hår NM i Oslo til helgen.
Derfor ser jeg for tiden skadet ut på håret.

 Jeg prøvde med maske. Men det gikk ikke vekk.

Derfor går jeg med lue.

JEG SKULLE BARE EN TUR I KJØLESKAPET.

For å se.
Som er det jeg vanligvis gjør når jeg går til kjøleskapet.
Med mindre jeg da er kjempesulten, og må gå på butikken.
Eller plukke mat fra bosset som andre folk har kastet(støtt fattige studenter. KAST MAT)
Etter å ha sett en stund, lukket jeg kjøleskapet.
Men så åpnet jeg det igjen, for noen må på et tidspunkt ha vært overstadig beruset da denne noen valgte å gjøre dette:

Det lukter løk enda.

GHUNO DEL 2

Dette er gobiørkenen hvor Ghuno til slutt ender opp.

ØRKEN

Et kullsort , skinnende og en smule andpustende  objekt iler faretruende gjennom et  goldt og ugjestmildt landskap. Selv om det er svart og ilende hadde en, hvis en kunne observert det på nærmere hold, sett eller skimtet et slags forvrengt smil om det man kunne kalle en munn. Det er dessverre vanskelig å vite hvor vidt den lille tingen har munn eller ikke, etter som det beveger seg akkurat litt for  fort  i henhold til menneskets særdeles underutviklede sanseapparat.. Hadde man derimot vært en lungefisk, hadde man med en gang  sett at objektet var en liten mann i en tettsittende ninjadrakt sett på veldig veldig lang avstand. Et menneske hadde sannsynligvis tatt det for å være et insekt eller  en motorsag. Rett før det setter seg ned på den største steinen den kan finne som er akkurat stor nok til at objekter som er mindre og lite flyvedyktige ikke når opp, får objektet, som egentlig er en liten mann, fryktelig vondt i brystet. Vanligvis når en middelaldrene liten mann får vondt i brystet kan det være som et resultat av en påbegynnende hjerteinfarkt. I dette tilfellet stemmer det ikke. Den lille mannen røyker for mye sigaretter. Sterke sigaretter.

Siden brystsmertene ikke er faretruende, veldig vonde, men ikke faretruende iler den lille mannen videre, han er ikke så liten lenger, for han har kommet mye nærmere målet. Målet er kaktusen Terry som har stått og observert det han trodde var et insekt(kaktuser har ekstremt dårlig syn), men innser nå at han skulle begynt å løpe for lenge siden.  I den ene hånden holder mannen en spiss sigd som reflekterer sollyset og gjør det enda vanskeligere å se for Terry. Terry har en dårlig reaksjonstid , ikke i forhold til andre kaktuser, men i faretruende situasjoner sånn som nå er den ekstremt dårlig. Han står fremdeles rett opp og ned i ørkenen som en idiot. ”Jeg skulle l

Det hadde vært perfekt om han hadde en hammer i den andre hånden, men han har bare en hånd. I stumpen på armen som ikke har hånd, henger det en snor med et rosa papirark.

Apati

En "kreativ" prosess har mange opp og nedturer.
Av og til kan man lure på om det finnes noe sånn som å gå smertefritt igjennom en prosess av hvis art jeg nevnte over.
Gjør man det, vil man, etter min mening ikke komme i mål og smerten man ikke følte i prosessen vil først komme etterpå.
Urettferdig.
Det kan være jeg lurer meg selv med denne uttalelsen, men jeg tror ikke det, og jeg akter ikke å finne det ut heller.

Takk.

Ghuno i gobiørkenen

Her er de første mindset oppgave til den forkastede første romanen min(for å komme inn i hovedpersonen Ghuno sin måte å tenke på)
Derfor legger jeg den ut. 
Jeg kommer aldri til å skrive den ferdig uansett. 


GHUNO I GOBIØRKENEN

Ghuno. Drittnavn. Ingen foreldre i sin rette forstand kan da vel for faen kalle sønnen sin for Ghuno. Inntil dagen jeg begynte å henge med andre mennesker var jeg lykkelig uvitende om det sosiale selvmord som lå i uttalelsen av mitt navn, så jeg sluttet å være med mennesker . Jeg begynte å drikke i stedet..  Jeg finner mine foreldre skyldig i min livssituasjon. De påstår at de har dårlig samvittighet, så for sin egen selvransakelse har de begynt å sende ferske asparges i posten en gang i uken. ”Vi vil jo ikke at du skal dø ensom med skrumpelever, Ghuno” Det kunne ikke brydd meg mindre om jeg fikk skrumpelever, for nå sitter jeg her i en brun, skitten og billig leilighet på et  særdeles trist sted som heter paradisdalen, hvor de som er i samme livssituasjon som meg bor og jeg har et kjøleskap fullt av brune murere og vissen asparges. Intet mer.

. Jeg har en brun sofa, en brun stol og en brun jævla tv som bare viser nrk etter som jeg ikke har råd til sånn tv boks. Jeg har heller ikke råd til x-box eller internett og det nærmeste jeg kommer seng er et lite tynt teppe i neonfarger som jeg fikk av en indisk guru som var på gjennomreise i Norge og tilfeldigvis befant seg på rema 1000 da jeg møtte på han. Han hadde sett meg og sa at jeg hadde problemer med ryggen. Da jeg sa at jeg ikke hadde noe å sove på, ga han meg neonteppet. Ryggen er ikke blitt bedre, men den indiske guruen som hadde bodd i India hele livet sender meg fremdeles brev. 

Selv om jeg fremstiller meg selv i et dårlig lys, betyr ikke det at jeg ikke er lykkelig. Eller det vil si. Jeg er ikke lykkelig, men tilværelsen min kunne vært unngatt hvis jeg ikke hadde en uvanlig trang til å synes synd på meg selv. Jeg kunne ha gjort ferdig ungdomskole og videregående uten problemer, men det gjorde jeg ikke. Jeg er lat og inkompetent. De sier også at asparges har gode potensegenskaper, men det har jeg ikke sett noe til ennå. Det er ting jeg ikke bryr meg om. Jeg har et forhold til øl og whisky, og det kan jeg leve med.

  Ofte hender det at jeg våkner klokken fire om ettermiddagen. Jeg er en morgenfugl. De dagene liker jeg å sitte i den skitne vinduskarmen min og rive vingene av døde fluer som har ligget døde i noen måneder. Jeg strør vingene over aspargesen før jeg spiser den. Naturen gir og naturen tar.  Jeg har bare samvittighet ovenfor levende vesener.  Etter frokost kan jeg sitte å stirre sjelløst ut av vinduet i flere timer. Noen ganger sitter jeg en hel dag. Av og til døgn. Øynene mine er som tomme glasskuler, jeg kan se dem i refleksjonen av meg selv i glassruten. For det er bare jeg som sitter ved bordet, ingen andre. Hele verden ligger omhyllet i tåke. Ikke fordi det er tåke ute, jeg ser fæl ut med briller og vinduet er sånn passe skittent. Aspargesen glir sakte ned i svelget mitt før den fortæres av magesyre og gårsdagens øl mens jeg sitter å stirrer på de gravide tenåringen som går forbi. Stolen min er perfekt og jeg hadde ikke takket nei til et glass whisky, men jeg er blakk, og jeg bor i tiende etasje i en murbygning i paradisdalen.  

Om rulletrapper.

Resultat Rulletrapp vs gummistøvel:

Securitas vakten sa det var fint at jeg fremdeles hadde tær..
Så jeg kjøpte nye støvler.
Med pels.

Jeg lager hjelm

I bly.
Utenpå en motorsykkelhjelm i kevlar.
Og så skal jeg legge inn lyd.
Den veier 7 kilo. 

6 år gamle dikt.

Mine beste dikt noen sinne. skrevet i 2004
Korrekt gjengitt i fjortisskrift og alt.

KUEN:

Sometimes i cry,
why?
Because needles keep coming through my skins!
(altså.. JEG er flere personer. derfor kan jeg skrive "skins")
Those visious pins.
I can see their grins.
Keep laughing, keep smiling, I wont give in.
Someday, i'll pull you out.
Then we'll se who's going to win.
And you'll be the ones who cry and has pain.
i will break you, like spines on fishes.
I'll even use you to wash the dishes.
Fuck you all, you evil sharplings.
Die, and drown, and rust away.
Your time has come, I ought to kill you.
NOW.
Oh, no! I have a cow on my headO.o

nummer 2: 


Kjempekvinnen siv!:

Ingen kan stoppe meg, jeg er super sterk og rå!
Det eneste som plager meg er at jeg er blå,
og jeg har kjole på!
Hater kjolen, river den av.
Mine muskler blir frontert, men det er ingen som virker interresert.
De går rett forbi meg! Er det fordi jeg er naken?
Har dere ikke toleranse? Hvorfor kan jeg ikke vise baken?
Kanskje det er fordi jeg har en merkelig farge i huden.
Den er som sagt blå, hei den duden
ser på
meg.
Håhåhå, *stirre på*
kom til meg, og jeg skal vise deg elskovens farge!
HVa? hvorfor løp han sin vei.
HVa i helvete er galt med meg.
SKAL JEG DREPE DERE?
JEG HENTER EN KNIV!
JEG SKAL TA DERES LIV!
SÅNN GÅR DET NÅR MAN NEGLISJERER KJEMPE-KVINNEN SIV!!

Ja

Min store drøm er å skrive en roman. Helt ferdig.
Det har jeg ikke klart enda og det er definitivt ikke fordi jeg ikke kan skrive.
Det er heller ikke fordi jeg ikke har ideer til store episke romaner på flere tusen sider.
Jeg velger å tro at jeg har ADHD, noe som gjør at jeg ikke kan fullføre ting før jeg begynner på noe annet og dette er igjen grunnen til at macen, til min store frustrasjon har en mappe som inneholder mer enn 100 sider med ti påbegynte romaner som aldri kommer til å bli ferdig. Og det er derfor jeg skriver dikt.
Jeg har med andre ord ekstremt mange grunner til at jeg skal ta en ADHD test i nærmeste fremtid, men dette blir helt fullstendig irrelevant, altså setter vi en strek på ADHD greien. Jeg skal bare bli jævlig god å skrive. Så får jeg heller se om noen gidder å lese dette etter hvert.
Det kan forresten være at jeg gidder å legge ut noen bilder av ting jeg gjør på skolen bare fordi jeg liker å skryte, i den tro at jeg mener skryting er bra for egoet.
Er også unormalt interessert i univeset i den grad man kan karakterisere det å være interessert i universet for unormalt. Det er kanskje ikke så unormalt som jeg liker å tro.
Vi er ikke på jorden for å utrette store ting. Vi er her på pur tilfeldighet, og folk som ikke har hjernekapasitet til å forstå dette kalles religiøse.
takk